Den profetiske tale, hvordan fungerer det?

Her skal jeg dele mine kommentarer til 1. Korinterbrev 14:22-25

[22] Derfor er tungetale et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror. Og den profetiske tale er ikke for dem som ikke tror, men for de troende. [23] Om nå hele menigheten kommer og er samlet og alle taler i tunger, og utenforstående eller ikke-troende kommer inn, vil de ikke da si at dere er gått fra forstanden? [24] Men hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; [25] hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!

Den profetiske tale.

Først bør vi vel her spørre oss , hvorfor skrev Paulus dette? I Korintermenigheten hadde mange opplevd Ånds fylde/ Åndens dåp og talte i tunger. Vel, hovedgrunnen er vel at de ikke forstod helt bruken av den. Åndens gaver som mottas bør alltid brukes ut fra den hensikten de har.

Paulus kalte tungetale det å tale i Ånden, mens å snakke på sitt morsmål/ sine egne selvsagte ord,, var å tale med forstanden. Tungetale er en gave, et gudgitt språk eller formidling som man ikke kan eller behersker selv. Den fødes i vårt åndsliv og drives fram derfra!

Tungetale er et tegn for den ikke-troende, sier Paulus. Likevel har den sin betydning for den troendes gudsliv og frimodighet. Selv om den som taler i tunger, hovedsakelig lar det skje i sitt private bønneliv, er det viktig å bruke det riktig!

Siden tungetale er Åndens språk og alltid formidler et budskap, en takk, en lovprisning og noe som bygger opp Guds rike, bør det brukes med ærbødighet og med en fortrolig innstilling til Gud. Roen og fokuset i vårt indre bør være at vi da beveger oss i et hellig rom, der Herren vil bygge opp vårt åndsliv!

Det nye livet vi har fått av Gud da vi ble født på ny, er en samfunnsrelasjon. Vår ånd, som alle mennesker har, ble smeltet sammen med Gud Ånd, og vi ble en enhet i vår ånd med Guds Ånd. Dette er nok et mysterium, fordi det er vanskelig å forstå hva ånd er, siden den er usynlig.

Ordet ånd, som på gresk er pnevna, har betydningen vind. Ånd er derfor immateriell, usynlig, men likevel en merkbar kraft. Kroppen er død, uten ånd står det i Jsk. 2.26. Livsånden er en gave fra Gud.Ap.gj.17.25. Guds ånd, den Hellige Ånd, er en levendegjørende kraft som også er en person med personlige egenskaper, selv om han alltid forblir usynlig!

Tungetalen , når den er drevet av Ånden selv, har en levendegjørende funksjon. Når vi taler i tunger for oss selv, gir den livgivende kraft til vårt åndsliv. Det vil igjen få utslag gjennom vår tale, vår vandel og våre handlinger. Frukten av tungetale til eget bruk, i vårt bønneliv og med andre som vil leve i det, gir både livsmot, åpner vårt sinn for guddommelige innslag og gaver og fordyper vårt samfunn med den Hellige Ånd.

Bruken av tungetale høylydt i åpne forsamlinger bør tydes. Den som tyder, forstår ikke tungenes ord/ innhold forstandsmessig, men innholdet blir gitt som en indre innskytelse eller tanke . Den som her mottatt nådegave til å tyde, merker i sitt indre en gjenkjenbar følelse og overbevisning om at dette er et åndsdrevet budskap fra Gud. Den som tyder må selv velge om han/ hun vil åpne seg for å si ut tydningen på det språket som tilhørerne og tyderen behersker.

Måten det trer frem på i hver enkelt person, men siden dette er en tillitsbasert tjeneste fra Gud, skjer det ut fra den enkeltes trosliv. Basisen for alle nådegaver er likevel nåden i Kristus. Den som brukes i nådegaver, kan ikke ta ære av det eller bruke det til egen fortjeneste. Frukten av nådegavebruken må være et liv som er underlagt Guds nåde i alt. Det holder oss ydmyke.

Tydning av tunger er ikke en oversettelse ord for ord. Det kan nok heller sies å være en tolkning og utleggelse av et budskap, oppmuntring, åpenbarelsen eller formaning som kan treffe enkelte personer i forsamlingen eller generelt til alle.

Tydningen kan ha en beskrivelse av både kjent og ukjent tilstand, men også en veileding som gir håp og lys. Den kan også åpenbare konkrete begivenheter som kan komme, både prøvelser og velsignelser, men samtidig ha en innebygd undertone av barmhjertighet og nåde.

En menneskelig tydning har ofte en lovisk og overstyrt tankerekke som er bygd på fortjeneste og belønning. Dette gir en opplevelse av at egen oppofrelse og gjerninger vil bli godgjort med Guds velsignelser. Det er lovens vei.

Paulus skriver at tydningen vil føre til at ikke-troende kjenner seg avslørt. Tydningen har derfor åpenbart skjulte tanker hos den som kommer, og personen(e) det gjelder, vil erkjenne at Gud er til stede og ser den enkelte.

Bruken av nådegaver bør derfor fungere sammen med en sunn evangelisk forkynnelse som klart peker på Kristus som veien til Gud.

Tor Inge Andersen