Efeserne 4.15-16: Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Fra ham kommer hele legemets vekst; det sammenføyes og holdes sammen av hvert støttende bånd, alt etter den oppgave som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet.
Alt liv som Gud har skapt vokser. Det ser vi jo både gjennom naturens og menneskets vekst. Men for at vi skal kunne høsten noe inn må det jo først såes, så vannes, gjødsles og ha varme. I Markus evangeliet leser vi i kap. 4 vers 8 at når såkornet settes i jorden, så spirer det først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Og slik er det jo også med barnet som vokser. For at det skal vokse sundt, trenger det riktig kosthold, mosjon, kjærlighet, omsorg og hvile. Mens usunn mat, ensidig kost, lite mosjon og utrygge omgivelser kan gi dårlig helse. Disse naturprinsippene bruker også Bibelen i sin oppskrift på hvordan vi som troende kan vokse opp i et sunt og levende fellesskap som kan være med å ære Gud.
Skapt for å vokse. For det første ser vi her i teksten at menigheten er skapt for å vokse. Ordet menighet som på gresk heter «eklesia», betyr utkalt/kalt ut fra verden til en bestemt hensikt. Og målsettingen er å synliggjøre Guds rike på jord og herliggjøre Guds navn.
Allerede på menighetens fødselsdag, Åndsutgytelsen på pinsedagen, var det at menigheten vokste fra de 120 som hadde bedt sammen til 3000 nydøpte medlemmer. Denne enorme veksten var et resultat av Åndens komme og virkningen gjennom de troende. Samme dag ble det allerede åpnet mange hjem for å huse alle de nye i byen Jerusalem. Det ser nemlig ikke ut til at Peter ba de tilreisende om å reise hjem til sine bosteder med en gang, men ba de som bodde der, åpne sine hjem for alle de som ville tilslutte seg menigheten. For å kunne brødfø så mange, ble alle spurt om å dele alt de hadde slik at det kunne bli mat nok til alle dem som skulle bo i disse hjemmene.
Slik oppstod nok småfellesskapene i de mange hjem, men de samlet seg jo også daglig i templet hvor menigheten ble undervist av apostlene og hvor det foregikk matutdeling til de trengende. Husmøtene var nok mer enn en tilfeldighet, for i hjemmene ble de troende istandsatt praktisk gjennom omsorg og bønnefellesskap. Dette var viktige elementer for den indre veksten i menigheten. Mens på tempelplassen ble det offentlig talt og undervist til store folkemengder, samtidig som tegn og under ble manifestert ved apostlenes tjeneste.
Kanal for menighetsvekst! Derfor kan vi lære av den første menighet at det levende fellesskapet i menigheten var kanalen for menighetsvekst! I 1.Kor. 14.26 leser vi om viktige funksjoner som bør fungere når vi kommer sammen: Lovsang der vi bekjenner en felles tro og lengsel, undervisning av Guds Ord, åpenbaringsord gjennom profetier og vitnesbyrd og de åndelige nådegaver. Alt med den hensikt å bygge opp menigheten slik at den er Kristusfokusert og frigjørende for mennesker som trenger hjelp.
Fokusere på den enkeltes verdi Menighetens vekst handler også om å fokusere på den enkeltes verdi og tjeneste. Det står i teksten her at menighetens vekst skjer « alt etter den oppgave som er tilmålt hver enkelt del». Allerede på pinsedagen leser vi at Ånden falt på hver enkelt av de 120 personene som hadde vært samlet på «øvresalen». Det er viktig å forstå at hver enkelt av oss har fått det mål av tro som Gud har gitt oss ( Rom. 12.3) og at Ånden gir seg til kjenne gjennom hver enkelt slik at det blir til gagn for Guds Rike. Vi er med andre ord avhengige av hverandre og hver enkelt har stor betydning for menighetens liv og vekst.
Derfor kan vi konkludere med at Gud vil vekst, men han trenger mennesker som er villige til å være kanaler for Hans Kraft og visdom. Vi ser både fra bibelens beretninger og fra historien at Gud ofte bruker den ene for å velsigne de mange. Vi er altså verdifulle i Guds øyne og kan med stor frimodighet regne med Ham og hans nåde i våre liv.